Hei,

Nå har vi fått en ny oppgave som skal legges ut på bloggen! :)

Jeg har lest en roman; "Jeg forbanner tidens elv" Romanen er skrevet av den norske forfatteren Per Petterson. Boka ble gitt ut i ut i fjor og vant blant annet Brageprisen 2008.Tittelen på boka, "Jeg forbanner tidens elv" Sitatet er et utdrag fra et av Mao's dikt. Mao var lederen for kulturrevolusjonen i Kina, en mann Arvid (hovedpersonen)var stor tilhenger av.

"Jeg forbanner tidens elv" er en historie fra 70 – tallet og 1989. Romanen handler om en mann i slutten av trettiårene. Han har to barn og skal skilles. Moren hans har akkurat fått kreftdiagnose og reiser brått til Danmark. Boka blir fortalt på to forskjellige tidsplan, den ene delen av historien foregår i Danmark mellom Arvid og moren, mens andre del av historien foregår mens Arvid fremdeles er i tjueårene og møter den unge jenta han forelsker seg i. Boka beskriver ung kjærlighet, tiden som kommunist i det muren faller, livet som industriarbeider og andre små, men viktige detaljer ved livet.

Arvid Jansen : (Hovedpersonen) Arvid er en sliten mann. Utenom dette er han en flittig industriarbeider som avsluttet studiene for å følge kommunismens visjon. Arvid har alltid blitt sammenliknet med faren sin, men ikke på noen positiv måte i Arvids øyne, han prøver derfor tit og ofte og bevise noe annet ovenfor sin mor.
Moren: Så har vi moren til Arvid. Hun er en stram dame med sterke meninger, disse er hun heller ikke redd for å snakke om for de som vil høre på. Hun er en dame med lite til overs for useriøse mennesker som vandrer gjennom livet uten å tenke seg om.
Jenta: Tilslutt har vi den unge jenta som Arvid forelsker seg i, hun går fremdeles på skolen, og med alle problemene hjemme tar det ikke lang tid før den unge jenta flytter inn hos Arvid, nesten permanent.

Denne jenta er med i mange av kapitlene i romanen, men jeg synes personlig at kjærlighetshistorien mellom dem er nokså klisjé og ikke ulik andre kjærlighetshistorier, og derfor ikke verdt å bruke veldig mye tid på å forklare.
Der mellom Arvid og disse to kvinnene det meste av historien utspiller seg. I løpet av romanen får vi et spesielt godt bilde av Arvid og moren hans. Hele boken er jo en beskrivelse av disse to menneskene og hva slags forhold de har til hverandre. Arvid har mange sider ved seg som han ikke er klar over selv, han er veldig naiv, og har ofte simple forestillinger om det ene og det andre, men som ikke alltid går den retningen han hadde tenkt seg.

Tema i boken er absolutt kjærlighet. Relasjoner mellom mennesker og hvordan disse kan endre seg. Og hvor vanskelig det er å legge fra seg fortiden og starte på ny. Jeg vil si at boken rett og slett en kjærlighetserklæring, en bok hvor Arvid prøver, som en siste innspurt å vise moren hvem han er, hva han er god for og hva hun har betydd for han.

Forfatteren får fram de små detaljene som skiller glede fra sorg. Boka har et personlig og nært preg, den kommer tett innpå deg. Du får på en måte medlidenhet med hovedperson. Boka gir deg noe å tenke på. Det er ikke en bok du raser gjennom, boka fortjener god tid og tålmodighet.

Boka har vel egentlig ikke noe konkret vennepunkt, jeg vil heller si at Arvid kommer fram til svaret, hvorfor ting er som de er, at det går an å forandre seg, om man er villig til det og at man innimellom bare må ta folk for hva de er og bite det i seg.
Jeg vil si at det er en bok for voksne. Jeg tror de fleste ungdommer kan ha vanskelig for å identifisere med personene i boka. Videre synes jeg kanskje at det var litt får få lysglimt og høydepunkter i boka, noe som gjorde den litt for dyster. På den annen side er det en bok som forbereder deg på et videre liv og får tankene dine til å spinne rundt det å vokse opp fra ungdom til voksen og om personlige og hverdagslige hindre en kan møte på veien.